Samesølv

Begrepet "samesølv" , sølv fra områder som er eller var samiske, er et begrep som oppstod i 1960- årene da Juhls` Silvergallery startet opp i Kautokeino med å produsere smykker med samisk opprinnelse og samiske motiver.

Til å begynne var det bare søljer og smykker laget etter funn fra utgravninger ved samiske offerplasser som ble produsert. Men etter hvert har begrepet utvidet seg til å omfatte smykker laget etter motiver fra runebommer og gamle smykker og gjenstander i sølv som samene har brukt i lange tider. Senere har flere sølvsmeder etablert seg med egne Sølvsmier hvor de produserer samesølv.

Siden samene har hatt smykker og gjenstander av sølv som med sikkerhet kan dateres helt tilbake til 1600-tallet, kan man jo lure på hvorfor begrepet "samesølv" er noe nytt. Grunnen til dette er at samene aldri har bearbeidet noen metaller selv, utenom tinn. For å arbeide med sølv trenges det utstyr som er forholdsvis tungt og stort, og som et nomadefolk kunne ikke samene dra dette med seg. Så grunnen til at samene aldri har bearbeidet sølv og andre edle metaller er egentlig ganske enkel. Tinn derimot er så mykt at man ikke trenger spesielle og tunge redskaper for å bearbeide det. Gjennom hornskiver trakk samene tinnet ut til lange tråder som de tvinnet rundt en sene fra reinsdyret, og sydde denne tråden fast på tøy og skinn.

Samene skaffet seg sølvet ved å drive byttehandel. Skinn og andre varer ble byttet vekk mot sølv. Det eldste samiske sølvet kom fra sølvsmeder i Bergen. I begynnelsen leverte de sølv til samene i alle de nordiske landene, men etter hvert kom og de sør-svenske, russiske-og finske sølvsmedene inn på det samiske sølvmarkedet.

Samenes skaffet seg sølvet av tre årsaker; den sosiale, den økonomiske og av den praktiske årsaken. Den sosiale funksjonen var å gi status til eieren eller eierinne, og å være et dekorativt innslag i festlivet. Sølvet ble båret ved festlige begivenheter som bryllup, dåp, andre kirkelige høytider og i tillegg på markedet når de dro dit. Dess mer sølv man hadde, jo rikere var man.

Til bryllup lånte man sølvet fra foreldre og / eller annet slekt, men aldri fra andre som ikke var i familie med en selv.

Samene var som sagt et nomadefolk. De kunne da ikke ta med seg tunge eller ømfintlige saker, og sølvet ble en investering. Sølvet var lett å ta med, veide forholdsvis lite, det tålte å bli fraktet rundt på, det var verdifullt og det hadde en markedsverdi som gjorde at de kunne bytte det inn i varer om det ble nødvendig. Det var rett og slett samenes faste kapital, og hadde derfor en økonomisk funksjon. I tillegg til å bruke sølvet i festlivet ble det og brukt på klærne (kofta, pesken osv.) i det daglige livet og fikk dermed en praktisk betydning .

Det som gjør samesølv så spesielt i forhold til andre sølvsmykker, er at de samme smykke-modellene som ble brukt for flere hundre år siden, enda er i aktivt bruk i dag. Sølvsmedene i Finnmark får enda enkelte ganger inn koftesølv til reparasjon som de med sikkerhet kan si stammer så langt tilbake som 1700-tallet. Dette sølvet er fremdeles i bruk hos enkelte i den samiske befolkningen!

Allerede ved århundreskiftet hadde samesølv fått en slags "samlerverdi" for folk som samlet på sølv. Men som en engelsk reisende fikk til svar da han spurte en samefamilie om å få kjøpe noe av det gamle sølvet deres for å ta det til England, og ha det i samlingen sin: " It has been handed down from mother to daughter for generations, we cannot part with it." (Sitat nr. 1). Sølvet gikk i arv fra generasjon til generasjon, ofte fra mor til datter og det ble innen familien.

Men tross at det gikk i arv, har dessverre mye av det gamle samesølvet forsvunnet. Mye er nok smeltet om, og mye har rett og slett forsvunnet. Sølvet kunne ikke alltid taes med når samene flyttet. De trengte da et sikkert oppbevaringssted for tyver der sølvet i tillegg var godt oppbevart.

Samene la da sølvet i et skrin (ofte av tre) med lås, som igjen ble lagt i en kobberkjele, messingboks eller noe av metall. Dette ble rett og slett gravd ned i jorda eller gjemt i bergsprekker. Ofte var det kun faren i familien som viste hvor sølvet var gjemt eller begravet. Mang en familie har lidd økonomisk nød da familiefaren plutselig døde i en ulykke, uten at han fikk fortalt hvor skatten var begravd.

Ifølge sagn og overleveringer fra alle de samiske områdene, ligger det fremdeles mange samiske skatter både nedgravd i jorda, og gjemt rundt om i bergsprekker. Senest på 1970-tallet fant en rypejeger i Alta en slik bortgjemt skatt i en steinur ved Altafjorden. Denne skatten ligger nå til beskuelse på Alta museum. De fleste gamle samiske sølvgjenstander som ligger på museer rundt omkring, stammer fra slike hemmelige skatter som er funnet ved tilfeldigheter.

Silbaeabet / sølvkrave

Begrepet "sølvkrave", silbaeabet, vil dukke opp når det er snakk om gammelt samesølv. Jeg vil derfor forklare hva dette er, og si litt om sølvkraven.

Sølvkrave er en krave laget av tøy, der sølvsmykker er sydd fast nedover kraven som pynt. Sølvkraven var som oftest sydd av blått vadmelstøy, med et stykke rødt ulltøy på fremsiden der smykkene ble sydd på ( men man finner også sølvkraver i andre farger). Den besto av et delt fremstykke, et bakstykke og en hals, og den fantes i tre forskjellige modeller:

Modell a) besto av tre løse deler som var sydd fast på halsen. Modell b) var laget som et sammensydd stykke, der framsida hang løst ned. Mens modell c) var sydd som modell b), bare at her var frontstykkene sydd sammen nederst, ca 5-6 cm oppover, og den hadde et lengre ryggstykke bak enn modell b).

Man dro sølvkraven over hodet og bar den på utsiden av kofte-kraven som et "barmklede". Det var kun kvinner som brukte sølvkraven. I Nord-Norge gikk sølvkraven av bruk på 1800-tallet, da den ble "erstattet" av silki, silketørkle, og søljer, mens den fortsatt er i bruk hos sør-samer i Sverige .

Halsen på sølvkravene var som oftest rikt pyntet med tinntrådbroderier som var brodert på i fine mønstre. Smykkene ble parvis festet nedover frontstykkene på sølvkraven, og de var i de fleste tilfellene forgylt med gullforgylling. Iblant, hvis økonomien tillot det, var det 2-3 rader av smykker nedover på begge sider. Men dette var naturlig nok svært sjeldent. I en av presten Lestadius sine utsagn er sølvkravens pris nevnt : "En väl utstyrd silverkrage kostar betydligt. För ett par större knapper (naulekah) betalas en renoxe, stundom även en mindre ren därtill. Följaktligen kan en sådan krage kosta ända till 15 à 20 renar. Dock kommer här allt an på antalet ock storleken av prydnaderna." (Sitat nr.2) Dette må ha vært en mellomstor og normal sølvkrave Lestadius beskrev, da de fleste sølv-kravene hadde 10-20 par smykker festet nedover frontstykket på kraven.

Gamle og hele sølvkraver fra den tiden da sølvkraven enda var i bruk i Norge, er nesten umulig å finne. Grunnen til dette er sikkert at smykkene ble tatt av sølvkraven, og ble brukt enkeltvis til andre formål som for eksempel koftehekter på mannskofta.