Om samesølv / Utfyllende tekst

Skrevet av Ragnhild Rajala Lautz, Tana

Samesølv

?Begrepet "samesølv" , sølv fra områder som er eller var samiske, er et begrep som oppstod i 1960- årene da Juhls` Silvergallery startet opp i Kautokeino med å produsere smykker med samisk opprinnelse og samiske motiver.

Til å begynne var det bare søljer og smykker laget etter funn fra utgravninger ved samiske offerplasser som ble produsert. Men etter hvert har begrepet utvidet seg til å omfatte smykker laget etter motiver fra runebommer og gamle smykker og gjenstander i sølv som samene har brukt i lange tider. Senere har flere sølvsmeder etablert seg med egne Sølvsmier hvor de produserer samesølv.

Siden samene har hatt smykker og gjenstander av sølv som med sikkerhet kan dateres helt tilbake til 1600-tallet, kan man jo lure på hvorfor begrepet "samesølv" er noe nytt. Grunnen til dette er at samene aldri har bearbeidet noen metaller selv, utenom tinn. For å arbeide med sølv trenges det utstyr som er forholdsvis tungt og stort, og som et nomadefolk kunne ikke samene dra dette med seg. Så grunnen til at samene aldri har bearbeidet sølv og andre edle metaller er egentlig ganske enkel. Tinn derimot er så mykt at man ikke trenger spesielle og tunge redskaper for å bearbeide det. Gjennom hornskiver trakk samene tinnet ut til lange tråder som de tvinnet rundt en sene fra reinsdyret, og sydde denne tråden fast på tøy og skinn.

Samene skaffet seg sølvet ved å drive byttehandel. Skinn og andre varer ble byttet vekk mot sølv. Det eldste samiske sølvet kom fra sølvsmeder i Bergen. I begynnelsen leverte de sølv til samene i alle de nordiske landene, men etter hvert kom og de sør-svenske, russiske-og finske sølvsmedene inn på det samiske sølvmarkedet.

Samenes skaffet seg sølvet av tre årsaker; den sosiale, den økonomiske og av den praktiske årsaken. Den sosiale funksjonen var å gi status til eieren eller eierinne, og å være et dekorativt innslag i festlivet. Sølvet ble båret ved festlige begivenheter som bryllup, dåp, andre kirkelige høytider og i tillegg på markedet når de dro dit. Dess mer sølv man hadde, jo rikere var man.

Til bryllup lånte man sølvet fra foreldre og / eller annet slekt, men aldri fra andre som ikke var i familie med en selv.

Samene var som sagt et nomadefolk. De kunne da ikke ta med seg tunge eller ømfintlige saker, og sølvet ble en investering. Sølvet var lett å ta med, veide forholdsvis lite, det tålte å bli fraktet rundt på, det var verdifullt og det hadde en markedsverdi som gjorde at de kunne bytte det inn i varer om det ble nødvendig. Det var rett og slett samenes faste kapital, og hadde derfor en økonomisk funksjon. I tillegg til å bruke sølvet i festlivet ble det og brukt på klærne (kofta, pesken osv.) i det daglige livet og fikk dermed en praktisk betydning .

Det som gjør samesølv så spesielt i forhold til andre sølvsmykker, er at de samme smykke-modellene som ble brukt for flere hundre år siden, enda er i aktivt bruk i dag. Sølvsmedene i Finnmark får enda enkelte ganger inn koftesølv til reparasjon som de med sikkerhet kan si stammer så langt tilbake som 1700-tallet. Dette sølvet er fremdeles i bruk hos enkelte i den samiske befolkningen!

 Allerede ved århundreskiftet hadde samesølv fått en slags "samlerverdi" for folk som samlet på sølv. Men som en engelsk reisende fikk til svar da han spurte en samefamilie om å få kjøpe noe av det gamle sølvet deres for å ta det til England, og ha det i samlingen sin: " It has been handed down from mother to daughter for generations, we cannot part with it." (Sitat nr. 1). Sølvet gikk i arv fra generasjon til generasjon, ofte fra mor til datter og det ble innen familien.

Men tross at det gikk i arv, har dessverre mye av det gamle samesølvet forsvunnet. Mye er nok smeltet om, og mye har rett og slett forsvunnet. Sølvet kunne ikke alltid taes med når samene flyttet. De trengte da et sikkert oppbevaringssted for tyver der sølvet i tillegg var godt oppbevart.

Samene la da sølvet i et skrin (ofte av tre) med lås, som igjen ble lagt i en kobberkjele, messingboks eller noe av metall. Dette ble rett og slett gravd ned i jorda eller gjemt i bergsprekker. Ofte var det kun faren i familien som viste hvor sølvet var gjemt eller begravet. Mang en familie har lidd økonomisk nød da familiefaren plutselig døde i en ulykke, uten at han fikk fortalt hvor skatten var begravd.

Ifølge sagn og overleveringer fra alle de samiske områdene, ligger det fremdeles mange samiske skatter både nedgravd i jorda, og gjemt rundt om i bergsprekker. Senest på 1970-tallet fant en rypejeger i Alta en slik bortgjemt skatt i en steinur ved Altafjorden. Denne skatten ligger nå til beskuelse på Alta museum. De fleste gamle samiske sølvgjenstander som ligger på museer rundt omkring, stammer fra slike hemmelige skatter som er funnet ved tilfeldigheter.

Sølvkrave

Begrepet "sølvkrave", silba?eabet, vil dukke opp når det er snakk om gammelt samesølv. Jeg vil derfor forklare hva dette er, og si litt om sølvkraven.

Sølvkrave er en krave laget av tøy, der sølvsmykker er sydd fast nedover kraven som pynt. Sølvkraven var som oftest sydd av blått vadmelstøy, med et stykke rødt ulltøy på fremsiden der smykkene ble sydd på ( men man finner også sølvkraver i andre farger). Den besto av et delt fremstykke, et bakstykke og en hals, og den fantes i tre forskjellige modeller:

Modell a) besto av tre løse deler som var sydd fast på halsen. Modell b) var laget som et sammensydd stykke, der framsida hang løst ned. Mens modell c) var sydd som modell b), bare at her var frontstykkene sydd sammen nederst, ca 5-6 cm oppover, og den hadde et lengre ryggstykke bak enn modell b).

Man dro sølvkraven over hodet og bar den på utsiden av kofte-kraven som et "barmklede". Det var kun kvinner som brukte sølvkraven. I Nord-Norge gikk sølvkraven av bruk på 1800-tallet, da den ble "erstattet" av silki, silketørkle, og søljer, mens den fortsatt er i bruk hos sør-samer i Sverige .

Halsen på sølvkravene var som oftest rikt pyntet med tinntrådbroderier som var brodert på i fine mønstre. Smykkene ble parvis festet nedover frontstykkene på sølvkraven, og de var i de fleste tilfellene forgylt med gullforgylling. Iblant, hvis økonomien tillot det, var det 2-3 rader av smykker nedover på begge sider. Men dette var naturlig nok svært sjeldent. I en av presten Lestadius sine utsagn er sølvkravens pris nevnt : "En väl utstyrd silverkrage kostar betydligt. För ett par större knapper (naulekah) betalas en renoxe, stundom även en mindre ren därtill. Följaktligen kan en sådan krage kosta ända till 15 à 20 renar. Dock kommer här allt an på antalet ock storleken av prydnaderna." (Sitat nr.2) Dette må ha vært en mellomstor og normal sølvkrave Lestadius beskrev, da de fleste sølv-kravene hadde 10-20 par smykker festet nedover frontstykket på kraven.

Gamle og hele sølvkraver fra den tiden da sølvkraven enda var i bruk i Norge, er nesten umulig å finne. Grunnen til dette er sikkert at smykkene ble tatt av sølvkraven, og ble brukt enkeltvis til andre formål som for eksempel koftehekter på mannskofta.

Maljer

Maljer er et av de eldste og mest tallrike smykkene hos samene. De eldste maljene man har funnet og som man med sikkerhet kan tidfeste, stammer fra samer i Sverige fra slutten av 1500-tallet. Hos samene i Norge stammer de eldste maljene, som det er mulig å tidfeste, fra begynnelsen av 1600-tallet.

Maljene er egentlig gamle pilgrims symboler som stammer fra den tia da Norge enda var katolsk. På den tiden måtte man en gang i livet dra på pilegrimsferd til de store klostrene i Sør-Norge. Som symbol på at man hadde dratt på en slik ferd, fikk man et symbol, et merke, og maljer var et av disse merkene. De aller eldste maljene som er funnet, stammer fra et kloster i England og er fra 1180-tallet! (Disse var ikke i samisk besittelse!) Samene fikk maljen via handel med kjøpmenn og munker, og selv om folketroen sikkert har gitt maljen noen magiske betydninger og overnaturlige krefter, har maljene aldri vært noe annet enn et vanlig smykke for samene.

En av grunnene til at samene har brukt maljen og tatt så godt vare på den er at den var av sølv og derfor hadde handelsverdi. Alle de store maljene hadde en ring rundt seg som enten var snurret eller glatt. I Sør-Norge ble det festet et sølvkjede til denne ringen, og maljen ble brukt som festemalje for lange stautkjeder på bunaden. Derfra har smykket fått navnet malje.

Det er to hovedtyper store maljer (De små maljene blir omtalt under " Gotiske bokstaver"). Den ene og mest vanlige maljen, er en gotisk M, for jomfru Maria, med en krone over. Dette er et tegn for Jomfru Maria som himmelens dronning.

Den andre malje typen, gittermaljen, har man to forklaringer på. Den ene og mest sannsynlige er at det er det sammenskrevne Kristus-monogrammet IHS. Den andre er at det er den samme gotiske M`en som i den andre maljen.

Samene sydde maljene parvis fast nedover på sølvkraven fra halsen og ned. Enkelte maljer fikk og en krok loddet fast og ble sydd direkte fast på kofta, og ble brukt som en hekte på koftekraven (men dette var mer sjeldent.). Maljene ble og brukt som beltestøler på både skinn- og tøy-belter. På de vevde kvinnebeltene ble maljene med krok på også brukt som beltehekter. Men det vanligste var å sy maljene fast på sølvkraven som pynt.

Komsekuler

Kuler er smykker som har vært i bruk i Norge siden vikingtiden, men i Europa kjente man de allerede i romertiden. Hos sør-samene i Sverige har komsekulen vært kjent siden 1500-tallet, mens den i Nord-Norge har vært kjent siden slutten av 1600-tallet / begynnelsen av 1700- tallet. Den eldste kulen som man ved hjelp av stemplingen kan tidfeste, er fra 1796. Den er laget av sølvsmed mesteren Andreas Kierumgaard Sæbye fra Bergen.

 an kan dele komsekulene inn i tre kategorier: Filigrankuler, halvfiligrankuler, og glatte kuler.

Filigrankulene som er de eldste gamle samiske komsekulene var egentlig gamle "pestkuler". De var laget som to halvkuler i filigran, og var festet sammen med en hengsel og lås. Inni kulene ble det satt små biter av mugnet brød. Kulene ble båret rundt halsen som et smykke, og sporene fra muggsoppen virket som en slags forløper til dagens moderne penicillin, og beskyttet bæreren mot pest og sott. Disse kulene ble laget i Orienten, Istanbul, og man tror at vikingene tok de med seg som handelsvare derfra. Kulene ble så brukt som hengeknapper på bunaden i Sør- Norge, og på den islandske folkedrakten.

Samene sydde kulene på sølvkraven som hengeknapper parvis oppe i halsen. Kulene ble kun festet oppe på halsen av sølvkraven, og de var bare til pynt. De hadde altså ikke noen funksjon som knapper. Under kulene ble det hengt en liten malje, en gotisk bokstav eller sølvløv som pynt. Størrelsen på kulene varierer fra 1,8 til 3,0 cm i diameteren.

Når låsen og hengslene på filigrankulene gikk i stykker begynte sølvsmedene å lodde en glatt overdel til filigrankule halvdelene.

På 1700 tallet ble sølvkulene mindre og helt glatte kuler kom på markedet . Under disse kulene ble det loddet på små øsken der det ble festet små ringer eller sølvløv i. Antallet små ringer skulle være ulikt, og så vidt man vet hadde ringene ingen betydning og de skulle bare være til pynt. Man regner med at disse glatte kulene etter hvert utelukkende ble laget for det samiske markedet.

Da sølvkraven gikk av bruk begynte man å henge sølvkulene over den samiske barnevugga, komsa, derfra det moderne navnet "komsekule". Kulene skulle beskytte barna mot de underjordiske, gufihttar, som pleide å komme opp for å bytte menneskebarna mot sine egne barn, "byttinger". Hvis et barn var født med et handikap av noe slag ble det sagt at dette barnet var en "bytting". Det er mulig at denne troen stammer tilbake til filigrankulene som skulle beskytte mot pest og sott, og at kulene etter hvert fikk en magisk betydning som beskyttende mot andre farer også. Man vet ikke om kulene hadde en magisk og beskyttende virkning allerede før sølvkraven gikk av bruk, da det verken finnes skriftlige eller muntlige kilder som sier noe om dette.

Gamle kuler har ofte merker og groper i seg, dette er rett og slett tann merker! Disse kulen har vært brukt som "bitering" for barna når de begynte å få tenner. Man mente at barna fikk gode og sterke tenner om de fikk bite i sølv. Også skjeer ble gitt til barna slik at de kunne bite på dem. Min bestefar i Polmak gav for noen år siden en gammel og bulkete sølvskje til mine foreldre. De lurte på hvorfor den var så ødelagt, og han sa at hans mor hadde gitt den til han da han var spebarn for at han skulle bite i den og få gode tenner.

Kulene ble og hengt på pesken for å holde den igjen i kraven og oppe i halsen. Da jeg begynte å skrive på særoppgaven fikk jeg av min bestemor i Polmak en forgylt sølvkule som forskudd på arven (!). Hun fortalte at hun hadde hatt denne kulen på pesken da hun var liten jente.

Nå til dags henges kulene og i et sølvkjende som festes til beltespissen og brukes for å feste beltet til belteknappene. (Mer om dette i kapitlet om beltet)

?Koftehekter 

?Hekter kom først ordentlig i bruk på Gotland, rundt 1200-1300 tallet. Hekter har vært i bruk helt siden vikingtiden og var da ofte laget som dyreliggnende motiver. Hektene slik vi kjenner dem i dag kom først i bruk ved gotikken.

De eldste stemplede hektene fra samiske områder er stemplet på 1700-tallet, men man vet at sør-samene har brukt hekter også før den tid. Et stempel som ofte forekommer er EM, Engelbreth Knudsen Møller, en sølvsmed som jobbet i Trondheim sølvsmedlaug i tia 1771-1812. Et annet stempel som ofte forekommer er stemplet til Piteå-guldsmeden Johan Westberg, som leverte sølv til samiske områder.

Også hektene var bunadssølv fra Sør-Norge, og kom til samene via handelsmenn fra sør. I noen gamle norske skattebøker fra 1600-tallet, er hekter nevnt som skattebetalingsmiddel enkelte steder. Samene brukte koftehektene som et smykke på sølvkraven, og det var som oftest flere hekter nedover kraven. Det finnes og samiske tøybelter der koftehekten er brukt som en beltehekte. I Sør-Norge var det både runde og rombe-formede hekter i bruk, men hos samene var det etter hvert kun den rombe-formede med knapp i midten som ble brukt, og den runde hekta forsvant nesten helt i de samiske områdene.

Hektene var fra 4 til 14 cm lange, og var alltid forgylt. Man brukte en meget holdbar kvikksølv forgylling som man smurte på sølvet. Denne forgyllingen var svært giftig, men så holdbar at man enda den dag i dag kan se gamle forgyllningsrester i gropene på gammelt koftesølv.

Hektene i sør gjennomgikk etter hvert en forandring, og man begynte å stanse og presse de ut i stedet for å sage de ut. Dette gjorde naturligvis de "nye" hektene billigere, men trass i dette er alle de samiske hektene laget etter den gamle håndverks måten. Grunnen til dette var at det samiske koftesølvet var utsatt for stor slitasje og de nye hektene tålte ikke denne slitasjen. De hektene som var beregnet for det samiske markedet, lagde sølvsmedene etter hvert av en ekstra tykk plate, der de loddet en stang bakpå for å gjøre hektene ekstra solide og sterke. Og det utviklet seg en egen samisk hekte som kun samene brukte.

Når kvinnene sluttet å bruke sølvkraven overtok mennene hektene på den. Hektene ble sydd fast på kofte kraven og brukt som en hekte for å holde koftekraven sammen, derfra det moderne navnet "koftehekte". Det er og slik vi i dag kjenner koftehekte, som et praktisk smykke på mannskofta.

Gotiske bokstaver

Under Gotikken på 1200/1300-tallet utviklet det seg i Frankrike en egen skrifttype som kalles gotisk skrift. Denne skrifttypen ble laget av munkene som satt og skrev av bøker, og ble brukt rundt om på klostre i hele Europa.

De gotiske bokstavene skulle være meget kunstnerisk utført, og de ble mer eller mindre tegnet i stedet for skrevet. Bokstavene var både snirklet og pyntet, med store og dekorative former. Munkene brukte blant annet mye anagrammer (bokstavlek), der de puttet flere bokstaver i hverandre slik at det ble rene gjetteleken om hva som sto skrevet.

?De gotiske bokstavene kom samtidig med maljene til Norge. Men i motsetning til maljene som ble brukt alene, så var de gotiske bokstavene nesten alltid festet på et annet smykke som pynt, som for eksempel på komsekulene . Man regner med at de gotiske bokstavene kom til samene samtidig med komsekulene på 1700-tallet.

?Sm beskrevet i kapitlet om maljer, var Norge et katolsk land før reformasjonen med dyrkelse av Jomfru Maria, der alle måtte dra på pilegrimsreise til de store klostrene en gang i livet. I motsetning til de store maljene som kunne ha to betydninger, så var den lille maljen alltid en gotisk M med en krone over.

Folk begynte å feste de gotiske bokstavene på draktsølvet sitt. Den symbolske betydningen av bokstavene ble etter hvert glemt, men fordi bokstavene var blitt fast pynt på bunadssølvet, begynte sølv-smedene å lage kopier av de gotiske bokstavene. Disse ble igjen festet som pynt på nytt bunadssølv som sølvsmedene produserte.

Den lille maljen ble ofte festet som pynt på skjeer, sølvskåler og smykker. Den lille maljen var alltid uten ring rundt, og var aldri større enn 3 cm .

En annen gotisk bokstav er den gotiske A'en. A'en står for ave i det latinske uttrykket " Ave Maria", "Vær hilset Maria", som er en setning i Maria-bønnen. For samene har aldri de gotiske bokstavene hatt noen symbolsk betydning, og siden den gotiske A'en ligner på en liten mann, har den alltid på folkemunne blant samene blitt kalt, albmàš, " liten mann". Den gotiske A'en var anligvis 1-2 cm høy.

De gotiske bokstavene som munkene flettet sammen til det ugjenkjennelige ble også laget i sølv. Antagelig var dette lykkebringende merker med et kirkelig budskap som pilegrimer fikk eller kjøpte, men nøyaktig hva disse tegnene står for er det ingen som vet. Også disse ble festet som pynt på smykker og andre sølvting.

?Beltestøler

Beltet har alltid vært en del av den samiske klesdrakten. Man antar at samene allerede i bronsealderen brukte et belte av tøy eller skinn for å holde kofta tett sammen rundt livet, slik at den skulle varme bedre. I den svenske forfatteren S.Rheen's beskrivelser av samene fra Lule Lappmark i 1670, finner man de første dokumenterte bevis på at samene brukte belter med sølvknapper på. Hos samene i Nord-Norge kom sølvknapper og nàsti, beltestøler, først i bruk på begynnelsen av 1700-tallet.

De første beltestølene man kjenner til er fra år 1000. Disse er funnet i St.Petersburg og Lettland området, og mye tyder på at beltestølene kom til Skandinavia fra dette området via Vest-Finland. De spredte seg så til Gotland på 1200-talet, og kom senere til Sør-Norge hvor kvinnene brukte de til bunaden.

Det sølvbeslåtte beltet ble etter hvert et fenomen blant samene i Nord-Norge, Nord- Finland og de Nord-Sverige. Lenger sør overtok det tinntrådbroderte beltet og sølvbeslåtte belter forekommer nesten ikke der mer.

Med et sølvbeslått belte menes et belte der det er påmontert beltestøler og knapper av sølv, og der det på tuppen av beltet en beltespiss av sølv. Det er ikke rart at beltet var noe av det mest verdifulle samene hadde da et slikt belte kunne koste ganske mye. Beltet var normalt laget av skinn eller tøy, normalt rødt ullstoff. Kvinnene brukte i tillegg til sølvbeslåtte belter, vevde stoff- belter, men disse hadde aldri sølvbeslag. Det eneste de kunne ha var en sølvspennne til å holde beltet sammen med. Denne var gjerne maljer med krok, koftehekte eller beltehekter til bunad. I beltet hadde kvinnene dessuten en "beltering" der de festet ting som saks, nøkler osv. (Mer om dette i " Belteringer")

De eldste beltene var meget smale slik at beltestølene nesten skjulte beltet, og de var satt tett etter hverandre på beltet. Etter hvert ble beltene bredere og beltestølene var ikke satt så tett på mer. De eldste beltene hadde beltespenner i den ene enden, og en sølvspiss i den andre. I spissen festet man enten små ringer eller annen pynt, og med et snøre festet man spissen til beltet.

Etter hver som beltene ble breiere forsvant bruken av stor sølvbeltespenner, og beltet ble festet med en liten metall spenne og en skinnreim, slik at man slapp å kjøpe den dyre beltespennen. Bruken av en beltespiss i sølv, der et sølvkjede med en komsekule fast i enden, er noe som er tatt i bruk først i vår tid.

Beltestølene var oftest laget av tynt presset sølv, der små ringer var på montert under som pynt. Til sjeldenhetene hører og støpte støler, med disse ble så dyre at de nesten ikke var på markedet. Beltestølene for det samiske markedet standardisert seg etter hvert. Helt i begynnelsen fantes det beltestøler med dyre- og menneskemotiver på, men etter hvert ble rose- og tretårnsmotiver det vanlige.

Rosemotivet hører hjemme i gotikken med sine buer og blomster. Det var svært vanlig på Gotland, der man har funnet flere slike ved utgravninger av kirkeruiner. Dette motivet er og funnet i et innskjært belte på en Maria-statue av tre, statuen er fra den tyske byen Köln og er laget på 1300- tallet.

Tretårnsmotivet er av nyere dato, og var mest i bruk hos de norske samene. Dette motivet vet man ikke noe særlig om men teoriene går ut på at det enten er tre tårn etter hverandre, tre kirke porter eller tre menn som står på rekke, men at de har et religiøst budskap. Så vidt man vet kom det ikke i bruk før på 1500- tallet.

Sølvknapper ble brukt både alene på beltet, da særlig av jenter, og som et "tillegg" på beltene med beltestøler på. Maljer ble og brukt som beltestøler. Dette gikk av moten etter hvert, og er først i de senere årene blitt mote igjen.

Beltet har alltid vært en spesiell del av brudeutstyret, og ble ofte gitt som forlovelsesgave. I Kautokeino er skikken slik at kun gifte kvinner og menn får bruke firkantede beltestøler, mens de ugifte bruker runde sølvknapper. I Karasjok har det og vært en tradisjon med at kvinner bare får bruke sølvknapper som ikke er forgylt, men som har sin naturlige sølvfarve. Min bestemor fortalte at hushjelpen deres en gang på 50-tallet dro på fest til Karasjok. Der hadde hun fått kjeft fordi hun gikk med et skinnbelte med forgylte, firkantede beltestøler!

?Belteringer/Solhjul

De eldste belteringene man vet om er funnet ved en utgraving av en samisk offerplass i Sverige. Disse belteringene var laget av bronse, og stammer fra middelalderen. Metallanalyser viser at belteringene kommer fra Landogaområdet i Russland , og man mener at de har kommet til samene i nord via Nord-Russland.

Belteringen var et stort beltesmykke som samekvinnene hengte i beltet. Belteringen kunne ha en diameter på opptil 15 cm , og var laget av bronse, messing eller reinhorn. På denne ringen hengte kvinnene alle småredskapene som saks, kniv, nøkler til uthus og skattkiste, nålehus og skje. Dette var ting de trengte til daglig og som dermed ble lett tilgjengelig, samtidig som de var samlet på ett sted.

Ofte hang det og messingringer i skinnsnører ned fra belteringen til pynt. Messing var et hellig metall for samene, og denne pynten hadde sikkert en magisk betydning som skulle verne eierinnen. Belteringen var aldri laget av sølv, og det var først på 1960- tallet når Juhls etablerte seg i Kautokeino at man begynte å lage belteringer i sølv som halssmykke og nål. Belteringene av messing var ofte gamle tannhjul eller deler av gammelt hesteseletøy av messing. Belteringene av bronse og reinhorn mener forskerne egentlig er gamle solsymboler. Herfra kommer det moderne navnet, Solhjul, som i dag brukes om smykkene laget etter de gamle samiske belteringene.

?Fingerringer

Ringer med vedheng, normalt små ringer, kom først til samene rundt 1750. Den eldste stemplede ringen man kjenner til er fra 1831, og er laget av Umeå gullsmeden Erik Linderoth. Ringer med vedheng av forskjellig slag oppsto først på 1500-tallet i Tyskland. Herfra kom de så til Sør-Norge hvor de var meget populære, særlig på Vestlandet, til bunaden. På grunn av den raslende lyden de laget om du ristet på ringen kaltes de "rasleringer" i Sør-Norge

Ringer med vedheng var sølvringer med en 0,5 cm bred underside der oversiden utvidet seg til 1,5-2,5 cm på oversiden. På oversiden ble det loddet små ringer, der det igjen ble festet små ringer eller løv.

Antallet små ringer skulle være ulikt, 3, 5, 7 eller 9. Antallet av små ringer som var festet til ringen hadde ikke noen betydning og de var kun til pynt mener man. Ringene var ofte delvis forgylt.

Samene brukte ringer med vedheng som ekteskaps- og forlovelsesringer, og det var bare kvinnene som bar denne ringen. Dagens glatte gullringer ble kun brukt som et symbol på velstand, og samiske jenter fikk ofte gullringer av sine beilere. Dess flere brede gullringer en jente hadde, dess mer ettertraktet var hun. Enkelte av disse gullringene kunne være opptil 12 mm brede. Dersom det ikke ble giftemål , måtte ringene leveres tilbake.

?Søljer

Med sølje menes en hjerteformet, rund eller ovalformet brosje. Forløperen til søljen var vikingenes ringspenne. Den besto av en rund ring med en torn i midten som du stakk gjennom tøyet i klærne. Slik var og de første "søljene" som ble brukt i et område fra Karelen i øst til England i vest. Søljer slik vi kjenner dem i dag, oppsto i Tyskland og Frankrike på 1200-tallet. Trolig kom de så til Bergen med de mange tyske sølvsmedene under hanseater tiden på 1400-tallet. Herfra spredde søljen seg til Sør-Norge hvor både menn og kvinner brukte den til å feste skjortene i halslinningen. Til samene kom søljen først på 1800-tallet da sølvkraven gikk av bruk.

Da samene i nord på 1800-tallet begynte å bruke silketørkler, silki, isteden for sølvkraven, ble og søljene et vanlig sølvsmykke, for å holde silketørklet på plass i halsen. Den eldste søljen man kjenner til er stemplet 1863, og er laget av Johan H. Lehman fra Uleåborg. Det var kun samene i de helt nordligste områdene som brukte søljer. Samene i Lule- og Pite-Lappmark har aldri brukt søljer, det fines ikke engang et eget ord for sølje på lulesamisk !

 Den søljen som samene brukte mest var den ringformede søljen. Den eldste og mest brukte søljen som var i bruk, var ringsølje eller bursring . Den består av en rund sølvplate som er banket ut til halvkuleform, med et hull i midten. Søljen har ikke noen rik dekor men rundt kanten er det festet forgylt løv.

Etter hvert brukte samene alt av søljer som de kunne få tak i . På bryllup kunne du se søljer fra hele Norge, som egentlig hørte til bestemte sør norske bunader, i bruk på en gang. Filigran søljer og søljer laget av plater ble og vanligere etter hvert. Og den dag i dag bruker samene søljer som hører til på sør norske bunader.

Etter hvert som folk fikk bedre økonomi økte størrelsen og antallet på søljene. Min bestemor fra Polmak fortalte meg at da hun var liten jente hadde hun kun en sølje. Dette var en bitte liten sølje som ble festet på silketørklet øverst i halsen, og ble kun brukt når hun skulle i kirka.

" Det var fjellfinnkjerringene som hadde mange og store søljer, ikke vi i innlandet" fortalte hun. I dag kan man se søljer i Kautokeino med en diameter på over 20 cm.

Søljer som var laget spesielt for det samiske markedet ble akkurat som koftehektene laget av ekstra tykt materiale, tykke sølvplater eller tykk sølvtråd, for å tåle den store slitasjen. Sølvsmedene i Finnmark har etter hvert begynt å lage sine egne søljer som er beregnet for det samiske markedet. Disse søljene brukes ikke bare av samene fra Nord Norge , men også de finske samene har begynt å bruke dem.

?Rypene

Rypene er ikke gamle sølvsmykker som samene har brukt, men offergaver. Ved utgravninger av gamle samiske offerplasser i Sverige fant man rypene. De er lagd av to typer metaller, bronse og tinn. Ved metallanalyse har man kunnet datere rypene til ca. år 1000. Bronse rypene stammer fra Ladogaområdet i Russland, og på grunn av motivet tror man de er støpt spesielt for det samiske markedet . Samene handlet i tidligere tider aktivt med russerne, der de byttet til seg varer mot pelsverk. Man tror disse rypene var slike byttevarer. Rypene i tinn tror man at samene selv har støpt etter ryper laget i bronse, men dette er usikkert.

Flere av rypene har en ring bak på ryggen. Denne ringen kan tyde på at samene hengte rypene opp i skinnsnor eller annet. Rypene kan da ha fungert som en lykkebringende amulett, eller som beskyttelse mot farer og annet som samene trodde var farlig.

Det er og funnet andre fugler på de gamle samiske offerplassene, Gråträskfuglen. Denne fuglen var laget i et stykke uten slike åpne hull som rypa har, og den var plastisk (altså at det var loddet/ støpt et mønster på). Denne fuglen er det aldri noen i Norge som har lagd som smykke, mens den som smykke er populær i Finland, som en del av Kalevala-smykkeserien.

Gråträskfuglen har en bredere utbredelse enn rypa, du finner dem i alle de baltiske landene, Finland, Karelen, Norge, Sverige og Russland, hvor de trolig ble produsert. I en gammel samisk grav ved Vadsø fant man ved utgravningen en bit av en slik fugl.

Sølvsmedene i Finnmark har alle lagd sine egne ryper, der de fleste er kopier fra utgravninger av de samiske offerplasser. Rypa er produsert av Tana Gull og Sølvsmie AS i Tana og er en kopi av en bronse rype funnet på Unna Saiva offerplassen i Nord Sverige (se vedlegg A, punkt nr 4).

?Runebomfigurer

Smykker laget etter figurer på runebommen er en helt ny smykketype som ikke har vært lagd før Tana Gull og Sølvsmie AS begynte å lage dem i 1977, som de første på markedet. Runebomme figurene var det bare noaidi, den samiske sjamanen, som hadde lov til å ha noe med å gjøre. Noaidi hadde stor kraft, og symbolene som han tegnet på runebommen var hellige, og de ble ikke brukt til noe annet enn dette. Smykkene etter runebomme motivene er de nyeste og de minst tradisjonelle samesølv smykkene, men det er dem folk flest tenker på når de hører ordet samesølv.

Runebommen var en tromme som noaidi brukte som et redskap for å komme seg inn i åndenes rike med. Runebommen var enten laget av et tynt trebord formet som en oval ring med et håndtak bak, eller som en uthulet treskål med et par avlange hull i bunnen til håndtak. På denne rammen ble det spent et garvet reinkalvskinn eller skinnet til en rotnu, en simle som ikke har fått kalv. På dette skinnet malte noaidi forskjellige figurer med rød saft laget av tygget bark fra oldertreet. Størrelsen på runebommen varierte fra 22 til 85 cm lang og fra 17 til 35 cm bred.

På baksiden av runebommen hang det ofte forskjellige ting som bjørnetenner og klør, messing ringer el. Dette var enten offergaver gitt til runebommen, eller ting som noaidi hengte på for at runebommen skulle få ekstra kraft. Runebommen hadde sin egen plass innerst i lavvoen, boaššu, der ingen kvinner hadde adgang. Om en kvinne kom inn i dette området måtte hun gi et offer til runebommen.

Noaidi brukte runebommen til to ting, som et redskap for å falle i transe og til å spå med.

Når noaidi slo på runebommen som en tromme og joiket til, falt han i transe. Når han var i denne trancen dro ånden hans til Sàivu, den andre verden, der noaidi fikk greie på ting som gudenes vilje, hvor samene kunne ha jakt-lykke osv. I Sàivu hadde noaidi tre hellige dyr til hjelp når det var ting han skulle gjøre. Dette var Sàivu-sarvva, Sàivu-loddi og Sàivu-guolli, en reinokse, en fugl og en fisk. Om noaidis oppdrag i Sàivu var vellykket kom han tilbake etter et døgn, mens om det gikk galt hendte det at han aldri våknet fra trancen.

Når noaidi brukte runebommen til å spå med la han et trekantet stykke reinhorn, àrpa, eller en messingring på trommeskinnet. Med en hammer av horn slo han så på runebommen. På grunn av vibrasjonene i skinnet beveget àrpa seg mellom og på de påmalte figurene, og noaidi spådde fremtiden og gudenes ønsker.

Figurene på runebommen som det er lagd smykker etter, kan man dele inn i tre grupper, guder, mennesker og dyr. I tillegg til disse tre gruppene var sola en meget sentral figur.

De samiske gudene var verken gode eller vonde. Naturkreftene var guddommer, og ånder hersket over alle viktige steder ute i naturen. Alle ting, dyr og vekster var besjelet, alt var beåndet. Noen guder var Leaib-almmài, jaktens gud, Sàràhkka som var en kvinnelig ånd som bodde ved grua der hun spant senetråd og hjalp til under fødsler og Uksáhkká som voktet døren. Vàralden-almmài, "verdens mann", var en naturgud som sto for fruktbarhet og gav reinjakt-lykke

Reinen var et viktig jakt-bytte før samene fikk tamrein, og den er derfor en vanlig figur på runebommen. På nesten alle runebommene er en eller flere rein tegnet på. Elg og bever var dyr som ble jaktet på for det verdifulle skinnet. At kvinanda er avbildet så ofte, kommer av at samene hentet eggene dens om våren. I en tid på året da det ikke var så mye annen mat var dette et viktig næringstilskudd. Laksen er også tegnet inn som en figur på enkelte runebommer og forteller dermed at den var en viktig fisk for samene.

?Både noaidi og skiløperen er funnet på runebommen som motiv. Noaidi ble tegnet på fordi han var en viktig mann, og skiløperen er et bilde for jegeren.

Sola er den mest dominerende figuren på alle runebommene. Den er enten lagd som en rombe på midten av runebommen eller som en egen figur på tromma.

Sameskjer

Små hornskjeer hørte tidligere til alle samiske "kjøkken", og hver og en hadde sin personlige skje. Sør-samene bar denne skjeen i en liten pung i beltet, mens samene i nord bar denne skjeen i en egen liten lomme. Kvinnene bar skjeen i en skinnpung som de festet i belteringen. Ofte var skjeen laget av hodeskallen av reinen, og derfor fikk den det store bladet.

I hovedregnskapet for Västerbotten står det hva samene fra Tornio Lappmark betalte i skatt i 1544. Her står det skrevet at de blant annet betalte 10 skjeer. Man regner med at dette er sølvskjeer, og at dette er de første dokumenterte bevis for sølvskjeer blant samene.

De eldste sølvskjeene med stempel som man kjenner til, er stemplet i 1631 av en sølvsmed fra Bergen, Wale Mestemaker.

Da samene begynte å handle med handelsmenn sørfra, begynte de også å kjøpe sølvskjeer. Det ble etter hvert laget skjeer spesielt for det samiske markedet. Samene laget ofte skjeer av horn eller bein som de sendte med handelsmennene ned til Bergen og bestilte sølvskjeer etter dette mønsteret. Ofte var disse skjeene kopier av sølvskjeer, og de samiske sølvskjeene fikk etter hvert den særegne formen med et stort pæreformet blad, og et kort skaft. De fleste skjeene var rikt dekorert med mønster. Mønstret var forskjellig ut fra om det var nord- eller sør-samisk.

En av grunnene til dette er at samene har drevet handel til hver sin veg. Samene i nord byttet ofte varer øst-over og fikk dermed inspirasjon fra de østeuropeiske mønsterformene, mens samene i sør drev handel med folk sør- og vestfra og fikk impulser derfra.

Nordsamiske skjeer hadde blomster og hjertemotiver gravert inn i bladet og skaftet. Dette er typiske mønstre fra både gotikken og renessansen, der blomster og buer var meget populært.

De sørsamiske skjeene hadde et strengt geometrisk mønster. Dette mønstret hadde strenge, rette linjer som ofte dannet et rutemønster, eller et flettemønster.

?Sølvskåler

Sølvskålen kom til samene i begynnelsen av 1700- tallet. Den eldste stemplede skålen er fra 1702, og er laget av Ferdinand Sehl fra Stockholm. Samene i sør har hatt drikkebeger i sølv siden 1600-tallet, men etter hvert overtok sølvskålen det samiske markedet. Den samiske sølvskålen utviklet seg etter hvert til å få sine helt egne særtrekk helt uavhengig fra de andre skandinaviske drikkebegrene. Men boller av sølv som minner litt om samenes sølvskål fantes allerede i Sverige på 1200-tallet.

Det finnes tre forskjellige sølvskåler hos samene. Den ene er nærmest som et beger eller en bolle. Den har ikke noen hanker eller annet, men er pyntet med graveringer og innhammrede ornamenter. Den finnes både med og uten fot under. Disse stammer oftest fra Russland, og da særlig Moskva området. Denne typen skål var vanlig i Sverige på 1300- 1400-tallet.

Den andre sølvskålen er den mest typiske av alle de tre sølvskålene. Den er en rund "kopp" formet som en halvkule, med to vannrette, flate hanker på hver sin side av skålen. Eller skålen kunne ha en flat hank på ene sia og en kule på den andre. Rundt skålen på midten hang det ofte løv, små malje eller gotiske bokstaver til pynt. På håndtakene hang det og ofte pynt, men her var det som oftest små ringer som var montert på. ( Men det bruktes både løv og gotiske bokstaver her og).

Den tredje skålen minner om de samiske trekoppene, guksi. Disse er mye yngre enn sølvskålen ovenfor, og den eldste skålen man finner av denne typen er fra 1841. Disse skålene består av en rund "kopp", med et langt flatt håndtak på. Man regner med at denne sølvskål formen er laget etter samiske trekopper.

En av grunnene til at samene aldri har hatt kaffekanner, gafler og andre sølvting, ikke som en verdiinvestering engang, er at alt det samiske sølvet har hatt en nytteverdi i tillegg til å være en økonomisk investering. For å kunne bruke kaffekanner el., så må man ha et flatt bord så denne kan stå stødig. I den samiske lavvoen var det kun reinskinn som dekket gulvet, og her kunne ikke noe stå stødig, unntatt sølvbeger.

Sølvskålen ble kun brukt til å drikke brennevin ut av, man kan derfor kalle den en brennevinsskål. Man brukte disse skålene ved høytider som bryllup, dåp eller forlovelser. Særlig var det å drikke av sølvskålen ved en forlovelse viktig for å markere forlovelsen. Men de ble og brukt i mer offisielle sammenhenger som etter en vellykket handel på for eksempel markeder. At det er sølvskålen med de to vannrette hankene som er mest brukt kan henge sammen med samenes rituelle drikke tradisjon. Man slo brennevinet inn i skålen, og lot deretter skålen gå rundt til alle i drikkelaget. Den som sendte skålen videre holdt den i den ene hanken og den som fikk skålen tok i mot den ved å ta fast i den andre hanken. Når man drakk holdt man fast i begge hankene.

Nå til dags brukes sølvskålen nesten bare til sukkerskål, men på grunn av den høye prisen er det færre folk som har en slik skål nå, enn før da den var ganske vanlig og utbredt.?

Samesølv

Man kan ikke bevise at samene fikk smykker av sølv før på slutten av 1500-tallet. De første sølvsmykkene som man kjenner til kom fra sølvsmeder i Bergen. De leverte sølv til alle de samiske områdene i både Sverige, Finland og Norge. På 1700-tallet overtok de svenske og finske sølvsmedene det samiske sølvmarkedet. Nesten alt samesølv har sin opprinnelse utenfor de samiske områdene, men mesteparten har fått sitt eget samiske særpreg, og det er kun hos samene disse modellene har overlevd helt frem til i dag. Samene i nord har alltid drevet byttehandel med folk øst fra, og mønster på både sølv og duodji er inspirert fra disse områdene. Sør-samene derimot har av geografiske grunner fått impulser fra Vest-Europa når det gjelder mønster på sølv og duodji.

Det var for det meste kvinner som brukte sølvsmykkene. Helt frem til 1800-tallet da sølvkraven gikk av bruk, ble smykkene nesten bare sydd fast på sølvkraven som pynt. Sølvskjeene ble brukt til hverdags, mens andre sølvgjenstander som sølvskåler bare ble brukt ved høytidelige anledninger som bryllup, forlovelser og etter en avsluttet handel.

De samme smykkemodellene som samene brukte på 1600 og 1700-tallet brukes fremdeles av dagens samiske befolkning, selv om bruken av smykkene har forandret seg gjennom århundrene.

Det var først i 1960 da Frank Juhls startet opp med Juhls Silver Gallery i Kautokeino, at dagens samesølv ble til. Han begynte å produsere smykker og gjenstander etter gammelt same- sølv, i tillegg til at han begynte å lage sølvsmykker som ryper og belteringer som aldri hadde vært laget for samene før. Mye av dette var begynt å forsvinne blant samene. Etter hvert fulgte flere etter og det ble "masseproduksjon" av samesølv, som folk begynte å kalle sølvet med samiske motiver.

Til tross for at jeg visste ganske mye om emnet samesølv fra før, har jeg ved å jobbe med dette særemnet lært utrolig mye. Det har vært vanskelig å finne stoff om emnet og jeg har vært nødt til å lete i en mengde bøker som ikke handler om samesølv for å finne ut alt jeg trengte. Ved å lese så mye om andre emner, på leting etter stoff om samesølv, har jeg lært veldig mye om min egen kulturbakgrunn. På grunn av mangel på literatur har enkelte smykker fått en bedre beskrivelse enn andre.

?Sitatliste:

Sitat nr. 1: Fjellström, Phebe: Samernas Samhälle i tradisjon och nutid, Värnamo 1985, s. 500

Sitat nr. 2: Fjellström, Phebe: Lapskt Silver, Uppsala 1963, s. 25, Læstadius, a. a., I , 1928, s. 144.

??

Kilder

Skriftlige:

Aira, Elsa : Julevsàme Gàvo\Lulesamiska Dräkter, Jokkmokk 1995

Fjellström, Phebe : Lapskt Silver, Uppsala 1963

Fjellström, Phebe : Samernas Samhälle i tradisjon och nutid, Värnamo 1985

Fjellheim, Sverre : Fragment av samisk historie, Sør-Trøndelag og Hedmark 1995

Fossberg, Jorunn: Drakt Sølv, Oslo 1995

Juhls, Frank : Juhls smykker i gammel tradisjon

Manker, Ernest : Nåidkonst, Halmstad 1965

Manker, Ernest : Samefolkets konst, Kärnekull 1968

Nordiska Museet : Kristoffer Sjulssons minnen, Lund 1979

Ràcz, Istvàn : Samisk kultur og folkekunst, Oslo 1972

Samisk selskap : Samisk selskaps årbok bind VII, Oslo 1967-1970

Serning, Inga : Lapska offerplatsfynd från järnalder och medeltid, Stockholm 1956

Steen, Adolf : Samene Emner og oppslag 1, Trondheim 1968

Wiklund, K.B. : Mönsterbok för samisk hemslöjd i Västerbottens Län, Umeå 1991

Vorren, Ørnulv og

Manker, Ernest: Same-kulturen, Tromsø-Bergen-Oslo 1976