SAMESØLV

Som veidefolk har samene selv aldri hatt mulighet å  forarbeide edelmetaller til smykker. Et unntak er tinn som var så enkelt  å forarbeide at samene kunne trekke det til tråder og brodere  det på skinn og tøy.

Sølvsmykkene sine  fikk samene alltid gjennom byttehandel  med Sørskandinavia og Russland. Vi får inn koftesølv til reparasjon som er blitt fremstilt  på 1700-tall, og som fremdeles er i bruk.

Sølvskatter ble ofte gravd ned, og det fortelles om mange samiske sølvskatter som enda ikke er funnet.

Det som vi idag forstår under begrepet "Samesølv" er en moderne betegnelse for sølvsmykker  som oppsto i midten av 60-årene på Juhls Sølvsmie i Kautokeino

Her ble det til å begynne med produsert samesølv for  lokalbefolkningen som koftesølv, fingeringer, maljer og kuler.  Senere  omfattet  samesølv også modeller som gikk tilbake til  bronse- og sølvsmykker fra middelalderen, funnet under utgravninger av gamle samiske offerplasser.

KOMSEKULER

I middelalderen og helt frem til barokken ble det bruk filigrankuler som bunadsølv i Norden.

På 1700-tallet ble filigrankulene mindre, og kuler ble laget av  både glatte halvkuler og filigranhalvdeler.

Dessuten dukket det opp helt glatte sølvkuler med små ringer loddet på. I disse ringene ble det montert litt større, løse sølvringer. Man tror at ringene bare er til pynt, de har ikke  noen magisk betydning.

 Samene brukte kulene som pynt på koftekraven. Da skikken med sølvkravene gikk av bruk på slutten av 1800-tall, ble kulene hengt over de samiske barnevuggene, komsene.  Derav det nåværende navnet: komsekule.

Samene trodde at kulene skulle beskytte barna  mot de underjordiske.  Man fryktet  at de underjordiske skulle komme og bytte ut  barna med sine egne, byttinger.  Hvis det hang magiske sølvkuler over vuggen kunne ikke de underjordiske nærme seg barnet.

I dag  brukes komsekuler ofte som dåpsgaver i de samiske områder.

RUNEBOMME-FIGURER

En stor del av våre smykker har fått sine motiver fra gamle samiske runebommer. En runebomme er en sjamantromme som var laget av tre og reinhud. På tromme-skinnet  tegnet sjamanen, noaidi,  figurer ved hjelp av rød sevje fra oretre. Under bruk ble trommen holdt vannrett og en liten viser av reinhorn ble lagt på trommeskinnet. Når noaidi begynte å tromme, hoppet viseren rundt på trommeskinnet. Gjennom kombinasjonen av de enkelte figurene som denne viseren berørte på sin ferd over trommeskinnet kunne noaidi  forutsi fremtiden og skjebnen.

Tegningene på trommeskinnet var bygd opp etter et fast mønster, et kosmos. Det er avbildet gudefigurer, sol, jegeren på ski og noaidi med runebomma i den ene og hammeren i den andre hånden. Andre tegninger viser dyr som bjørn, elg, bever, fisk og rein i mange varianter. 

Kvinand avbildes ofte.  Samene satte opp andeholker som kvinanda hekket i. Om våren  tok de noen av eggene; det var en viktig matressurs i en ellers næringsfattig årstid.

Beina på vår and er bevegelige, en artig detalj  på dette populære smykket.

BELTERINGER (SOLHJUL)

Tidligere brukte samekvinnene store runde beltesmykker av metall eller reinhorn på de brede skinnbeltene sine.

Under  beltesmykkene hengte de kniven, skjeposen,  saksehus,  nålehus og  pengepung. Mens de var på vår- eller høstflytting festet de også  nøkler for stabburene og skattekistene i  beltesmykket.

Enkelte  av våre smykker med motiver fra belteringer stammer fra middelalderen. De er funnet under utgravninger av samiske offerplasser i Sverige. Forskerne mener at det antakelig dreier seg om solsymboler,  og derfra fikk belteringene navnet: solhjul. Dette er et moderne navn som først dukket opp med etableringen av sølvsmiene i Finnmark.

De fleste  av våre solhjul har reinhorn-modeller som forbilde.

Noen beltesmykker var  store, opp til 15 cm i diameter.

Våre smykker med solhjulmotiver er blitt  forminsket slik at de kan brukes som smykker for dagens kunder.

RYPER

Ryper støpt i tinn og bronse er funnet ved samiske offersteiner i Sverige. Metallanalyser har vist at  bronserypene er blitt fremstilt i Ladoga-området i   Russland.

Motivet, rypa, tyder på at de er blitt spesielt laget for en samisk kundekrets. I middelalderen  var det stor handelsvirksomhet med pelsverk,  og bronserypene var sikkert et ettertraktet byttemiddel i de samiske områdene.

Ringen, som enkelte ryper har på ryggen, tyder på at de kan  ha vært i  brukt som anheng på klær eller som smykke rundt halsen.

Noen ryper  var støpt i tinn og er antakelig laget  av samene selv, med bronserypene som forbilde. Hvis det er samene selv som har støpt disse tinnrypene,  ville dette vært det første bevis på samisk metallarbeid.

Rypene har en så  elegant form  at  de kunne vært laget av en moderne designer.

MALJENE

Maljene var gamle pilegrims-merker. I middelalderen, da Norge  var katolsk, dro folk på pilegrimsferd til klostrene. Der  fikk de et merke som bevis for fullført ferd. Disse merkene var utformet som en gotisk "M" med en krone over, symbol for jomfru Maria som himmelsdronning. Det fins også andre bokstaver, som vår gotiske "A" eller våre gotiske tegn.  Dessverre  har vi ingen forklaring til disse tegnene .

Etter det en vet er ringen som henger løs på forsiden bare til pynt og har ingen magisk eller praktisk betydning. De fleste maljer var utstyrt med en kraftig ring rundt  baksiden. De ble brukt  i Sør-Norge på bunader som feste-maljer for stautkjeder, derfor navnet malje.

Samene brukte maljene som pynt på koftekraven og som beltestøler. Skikken med å bruke maljer som beltestøler har holdt seg helt til i dag.

Folketroen tilla sikkert noen overnaturlige krefter til maljene, lenge etter at den religiøse betydningen var glemt. I dag er de  dekorative smykker uten religiøs symbolikk.